Et sitat som Voltaire visstnok aldri sa, men som tilegnes ham:
- Jeg er uenig i Deres meninger, men jeg vil inntil døden forsvare Deres rett til å hevde dem.
Selv synes jeg dette er for tamt. De færreste har problemer med å godta ytringer de er uenige i. Men hva med meninger de avskyr, og som de er redde for? Ikke bare bør man tillate slike meninger, men man burde man ikke lese dem, studere dem og kanskje besvare dem?
- For hvis det virkelige er feil det man leser, bør man finne og eksponere disse?
- Og skulle man selv ha feil, er vel dette den eneste måte å finne ut av det?
Så herved to blogger jeg vil anbefale. Dvs. jeg har allerede anbefalt dem begge uten særlig hell. Folk vil liksom ikke lese noe som kanskje kan rokke med deres allerede fastlåste meninger. Trist!
En fyr jeg snakket med, hevdet at Islam var fredens religion.
- Hvordan vet du det, spurte jeg?
Jo, ham hadde visst hørt det nevnt i et eller annet TV-program. Han hadde ikke lest noe om Islam. Jeg prøvde forgjeves å overtale ham til å i det minste å prøve å lese koranen. Nyttet ikke! Han var at typen som foretrakk å se på TV uten å utfordre egne fordommer.
Man får da håpe at blogglesere har et litt mer åpent sinn. Så herved en kort beskrivelse av begge disse to bloggene.
MarocJenta,
Godt skrevet med mye selvironi. Forfatteren er anonym, hvilket gjør at hun på en forfriskende måte kan skildre et liv som ellers ville vært skjult for de fleste av oss. Det at hun har en rødmønstret bakgrunn på bloggen, gjør det litt vanskelig å lese tekstene hennes. Av og til er det kanskje også litt vanskelig å skille mellom det seriøse og det ironiske. (Dette er vel et tegn på god ironi?) Men når hun virkelig vil være alvorlig, er det ingen tvil om det. Les bare om hvordan hun beskriver en diskriminerende nabo.
At hun kommer med positive kommentarer til min egen blogg, gjør selvsagt at jeg er svak for jenta. I så måte er jeg kanskje litt inhabil?
Uansett er det utvilsomt flere enn meg som følger henne. Hun får imponerende mange kommentarer. Så mange at jeg har vansker med å følge med på dem alle.
PS: At hun har tre skrivefeil i tittelen sin er vel mest et tegn på generelle norske skriveferdigheter. Ikke har jeg tenkt å bruke det mot henne!
AntiJihad Norge,
Forfatteren er en anonym norsk mann. (Selv om jeg tror jeg vet hvem han er, hvilket ikke er så vanskelig å finne ut av?) Språket er godt, og underholdende på en litt spesiell måte. Hans fanatiske holdning er ofte litt slitsomt. Og jeg klarer ikke helt å få hans bilde av islam til å stemme overens med de muslimer jeg kjenner.
Men fyren har peiling! Jeg har så langt bare klart å finne én konkret feil i det han skriver. (En liten glipp om hvem som var fransk president på et gitt tidspunkt.)
Det som kanskje er meste skremmende med å lese denne bloggen, er at han kommer med nyheter jeg stort sett aldri leser i norsk presse. Ofte kommer han også med tilleggsopplysninger til det aviser skriver. Bare det i seg selv, er en god grunn til å lese denne bloggen!
Hvor mange det er som leser denne bloggen, vet jeg ikke. Men det virker som om antall kommentarer øker. For, ja, også han er åpen for at andre legger inn kommentarer.
PS: Det anbefales også å følge linker videre for bakgrunnsinformasjon.
Det som er trist med begge disse to bloggene, er at leserne som oftest er de som på forhånd er enige i det som skrives. Jeg skulle ønske leserne av den ene kunne lese den andre. Spesielt morsomt kunne det være hvis begge disse forfatterne kunne lese hverandres blogg?
PS: Når jeg skriver at jeg følger med på disse to, så betyr ikke det at jeg har lest alt de har skrevet tidligere. Fyren bak AntiJihad Norge har rett og slett lagt ut for mye. Men jeg lover å lese alt som MarocJenta har skrevet hvis hun bare sørger for sort tekst på ren hvit bakgrunn. Når det gjelder bakgrunn på tekster, er jeg svært så negativ til et fargerikt fellesskap 