Tok
en blodprøve onsdag i forrige uke. Helsesøster slet visst litt før hun
fant gull. Men så lenge jeg slipper å se på slikt, så går det greit.
Jeg bare vendte meg vekk, og jeg gråt faktisk ikke. Men jeg fikk en
påminnelse om at det kanskje var en god idé å puste bittelittegranne.
Godt tips!
Men jeg har et problem med at slikt gjør vondt etterpå!
Og de smertene kan være ganske så ille. Jeg diskuterte dette med et
kvinnemenneske en gang for flere år siden. Hun hadde også opplevd noe
av det samme. Og hun var også irritert over at leger og helsesøstre
ikke har respekt for at vi mennesker reagerer forskjellig på slike
ting. Men så gjorde jeg en tabbe med å nevne at jeg den siste gangen
hadde fått smertene først noen dager senere.
- Nei, det er tull, sa hun. – Slikt får man alltid med en gang!
Jeg
har ikke nevnt for henne at jeg nå fikk smertene først én uke senere!
Og jeg har nå hatt to netter med ikke spesielt høy kvalitet på søvnen.
Men heldigvis er det ikke så lille som for ca. ti år siden. Da lå jeg
søvnløs hele natten, begge ganger. Smertene var ikke direkte intense,
men akkurat nok til at jeg bare klarte ikke å sove uansett hvor trett
jeg var. Men den gang varte det bare én natt ved hvert tilfelle. Men nå
har dette gjort vondt to i døgn.
Denne gang er det heldigvis ikke fullt så ille. Jeg klarer faktisk å sovne. Men så snur jeg meg, og – au
- der slår smertene til, og jeg våkner. Gang på gang! Så nå går jeg
rundt i svime hele dagen og både gleder og gruer seg til jeg skal legge
meg igjen.
Merket også smerter da jeg hostet. Det er liksom fra
skulderbladet helt ut til hånden. Men det er intet stort problem. Det
er jo bare å la være hoste.
Uansett er det ikke noe synd på meg.
Det er folk som har kroniske smerter minst en trillion ganger verre enn
det jeg opplever. Men det er irriterende. Og litt slitsomt. Jeg skulle
liksom jobbet nå. Men det er ikke lett å konsentrere seg når man er
såpass sigen.
Flere som har opplevd lignende? Noen som har gode tips? 