Begge
mine foreldre er døde. Ca. to år etter at min mor gikk bort, hadde jeg
en absurd drøm. I denne drømmen snakket mamma om pappa som om han
fortsatt levde. I begynnelsen var dette naturlig. Men så var det som
om virkeligheten så smått trengte inn hodet mitt. Pappa var jo død for
lengst! Jeg prøvde forsiktig å informere om dette:
- Men, mamma, du vet jo at pappa er død?
Så kom det enda litt mer virkelighet inn i drømmen, og jeg innså:
- Ups, sann, mamma er jo også død!
Og
da våknet jeg! Jeg følte meg dum, skremt og trist! Men våken, meget
våken! Og jeg ble litt fascinert over hvordan hodet mitt fungerte i den
fasen hvor jeg var i ferd med å våkne opp. Noe lignende opplevde jeg i
går natt. En ny absurd drøm.
Denne gang hadde jeg
fått en genser. Og til den trengte jeg en topp eller trøye. To ganger
var jeg innom en kjolebutikk i kjøpesenter i nærheten for kjøpe dette.
Men jeg fant ikke det jeg skulle. Jeg etterlot meg en haug med
upassende klær i et hjørne. Jeg lovte å komme tilbake en tredje gang.
Men jeg visste at jeg kom nok ikke til å kjøpe noe. Og jeg var bekymret
for hvordan jeg skulle si det. Kanskje jeg bare skulle la være å komme
tilbake?
Så trengte virkeligheten inn, litt etter litt.
- Det
første som slo meg, var at der jeg hadde handlet, er det ingen slik
butikk. Kun en frisør og et postkontor. Noe var liksom galt?
- Det
andre som slo meg, var at jeg hadde ikke fått noen genser! Ah, da var
det i hvert fall intet poeng i å kjøpe det jeg var på jakt etter?
Og så det skremmende som gjorde at jeg våknet:
- I drømmen var jeg en kvinne. Men jeg er jo enn mann!
Og, ja, da ble jeg meget, meget, meget våken!
Og
lettet! Takk pris jeg tilhører den halvparten av menneskeheten som
fikser alle klesinnkjøp hvert skuddår med en snartur innom Fretex!
Og, nei, jeg er ikke interessert i kvasifreudalske tolkinger av denne drømmen 