31. mars, 1979. Finale i Melodi Grand Prix i Jerusalem. Den nest beste noensinne. (Den i ‘73 hadde totalt sett en litt høyere kvalitet.) Men finalen i ‘79 hadde det største øyeblikket.
På scenen kommer det en merkelig gruppe. Fra Tyskland! Både gruppa og sangen heter Dschinghis Khan. Kanskje ikke det aller smarteste valget når tyskerne skal gjøre sitt største kulturelle fremstøt i Israel siden annen verdenskrig?
Litt høflig applaus. Dirigenten og gruppa stiller seg opp. Nesten ti sekunder med stillhet. Man aner en viss anspenthet og nervøsitet. Man kan så vidt høre at dirigenten slår an takten. Og så tre minutter med europeisk kulturhistorie:
Den siste tonen har ikke rukket å dø ut før publikum bryter ut i applaus og jubel Trampeklapp! 24 år etter 2. verdenskrig var det som om bitterheten etter 2. verdenskrig liksom bare fordunstet? 
PS: Sangen vant ikke. På den tiden kunne juryene bare høre sangene. Det visuelle var bare kun for publikum og millioner av TV-seere. Men det er den sangen, og det sceneshowet, som alle over en viss alder forbinder med Melodi Grand Prix. Hverken før eller senere har noe vært i nærheten!