En
liten rusletur innom Stovner senter på selveste juleaften. Pliktgavene
var kjøpt inn. Nå var det kun snakk om to brød og diverse andre mer
eller
mindre nødvendige matvarer. Der stod enda en selger.
Ingen
anmasende slips denne gang. Ingen sleipe jyplinger som febrilsk ville ha
mest mulig provisjon før de motvillig måtte ta juleferie. Kun en trivelig
dame fra Frelsesarmeen som tålmodig stod og holdt opp Krigsropet.
Da
jeg første gang gikk forbi, prøvde hun ikke å gripe tak i meg med en
eller annen vittig og innøvd kommentar. Like blid, selv om man hverken
gir eller kjøper noe.
Og mens jeg står i venter på tur for å
kjøpe mine to brød, tenker jeg. Leste jeg ikke noe en gang om hvordan
folk fra Frelsesarmeen pleier å kle seg i sivil når de går rundt med
matvarer til folk? Spesielt i litt finere strøk kan det være forbundet
med skam å ta i mot slik hjelp. Alle, selv de tilsynelatende rike, skal
få hjelp. Jeg får respekt for ikke bare at de gir hjelp, men også hvordan.
Og
hva med min avdøde mor. Hun pleide å kjøpe Krigsropet. Jeg vet ikke om
hun virkelig leste bladet. Men hun likte å støtte Frelsesarmeen.
Da
jeg neste gang går forbi, blir det til at jeg kjøper bladet. Og for
første gang denne julen, brukte jeg penger med glede. Greit, nok, det
var ikke mange penger. Faktisk småpenger! Men lommeboka ble
utvilsomt litt lettere. Selv følte meg også litt lettere da jeg gikk
derfra.
PS: Og hva med selve bladet. Bra! Fullt lesbart! Anbefales 