Isurus så på sin eldre venn Timanus som en far, og kunne ofte stille ham de merkeligste spørsmål.
- Si meg, Timanus, hvis gudene elsker mennesker så høyt, hvorfor har vi ikke vinger?
-
Og hva, min kjære Isurus, skulle vi bruke disse vingene til? Jeg antar
selvsagt at du ønsker å fly. Men hvorfor vil du så gjerne fly?
-
Din antagelse er, som alltid, korrekt. For, ja, jeg ønsker jeg kunne
fly så jeg maktet å se skjønnheten! Fuglene kan komme høyt, og de kan
se alt det vakre. Mens vi er som marken, og må leve på bakken.
- Men er du så sikker at det er fuglene, og ikke marken, som gudene har velsignet mest?
- Bare det at du spør, gjør at jeg tviler. Men hvordan kan en mark på bakken være i stand til å se det vakre?
-
Kanskje fordi den er nærmere skjønnheten? Jo høyere fuglen stiger, dess
lenger vekk kommer de fra alt det vakre som finnes. Er det i himmelen
eller på på bakken at man finner de vakreste blomstene?
Isurus grunnet på dette og Timanus lot ham gjøre det. Såpass gode venner var de, at de også kunne tie sammen!
PS:
Sørpe, salt og is i garasjehuset i dag. Har vært veksling mellom kulde-
og varmegrader. Legg også til litt oljesøl her og der. I utgangspunktet
ikke spesielt positivt med tanke på rust og møkk? Men av og til kan det
være en idé å rette blikket nedover før man setter seg inn i bilen og
stresser av gårde:
Detalj:
Noen som vet hvorfor det blir slike mønstre? 
