En
slags joggetur i marka i går. Akkurat i det jeg kom inn på en hovedvei,
var det ei jente som passerte meg. Dermed ble jeg liggende rett bak
baken hennes. Og jeg er da mann nok til å sette pris på slik utsikt!
Heldigvis
har jeg nok sosial intelligens til å forstå at ikke alle jenter
liker å jogge innover marka med en andpusten og ukjent mann like bak
seg. Jeg kunne selvsagt spurta forbi henne. Men det ville innebære en
slags sportslig forpliktelse til å fortsette med slik høy hastighet. Og
det er det meget tvilsomt om jeg ville klart. Jenta var sprek!
Så jeg lot som om jeg var gentleman. Jeg lot det bli et aldri så lite rom mellom henne og meg:
![Bildet tatt med et håndholdt Olympus µ[mju:] 300 Digital, maksimal zoom i regnvær.](http://moradi.no/vgbloggbilder/2008_07_20_joggende_jente_i_marka.jpg)
Ikke det at jeg egentlig hadde noe valg. Jenta var ekstremt sprek. Ikke mye overflødig fett på den kroppen, nei!
En annen sak er vel at ingen virkelig gentleman ville ha tatt det bildet jeg tok, selv på avstand?
PS:
Og mens man jogger videre innover, begynner man å fantasere. Hva om hun
lå bak neste sving med en skadet fot? Og pent spurte hun om jeg
kunne hjelpe henne?
Med
sine kraftige armer løftet han henne varsomt opp. Og mens hun lå der,
og kjente den maskuline styrken hans der han bar henne tilbake, følte
hun seg så inderlig trygg. Aldri før hadde hun møtt en mann med slik
fysisk intensitet, en mann som samtidig viste slik ømhet og omtanke.
Dette var skjebnen!
Kanskje
litt galt å ønske seg en skade på jenta? Uansett ville hun ha
klart å ringe etter hjelp før jeg hadde ankommet. Hun hadde med seg
en mobiltelefon. Joggedrakta var stram nok til at jeg kunne se det, ja!
- Oh, la, la!
Men hva om hun i stedet ble omringet av en gjeng med somaliske rabiessmittede motorsykkelpøbler?
Og
mens hun lå å bakken, kunne hun se hvordan helten modig angrep
overfallsmennene. Med en inderlig forakt for egen sikkerhet, ignorerte
han batongene og de de skarpe knivene. Han bare lo av de
kraftige automatiske maskingeværene. Selv ikke de taktiske
kjernefysiske våpnene, var noe han brydde seg om. Alt han brød seg om,
var å redde henne! Og hun visste at endelig hadde hun møtt en virkelig
mann!
Ellers hva en liten gruppe utenomjordiske som prøvde å dra henne inn i en flyvende tallerkenen?
Da
han skjønte hva som skjedde, innså han at han hadde et valg. Enten
rykke frem og redde henne, eller holde seg i bakgrunnen og dokumentere
det som skjedde? Skulle han spille helt, med fare for sitt eget liv,
eller skulle han holde seg i bakgrunnen og ta bilder som ville gjøre
han til mangemillionær? Et vanskelig valg! Men han visste at til slutt
var det bare ett spørsmål som var vesentlig! Kun ett spørsmål som
trengte et klart utvetydig svar: hvilket billedbyrå ville betale mest?
Det var vel omtrent på det tidspunktet jeg innså at jeg begynte å fantasere litt vel mye? 