av
in onsdag, november 21st 2007 Lagret under:
høflighet,
kultur,
telefon
Det ringer, og man tar telefonen. Dvs. hvis det passer. Men noen folk må alltid ta telefonen, uansett!
En pussig ting jeg har opplevd når jeg har besøk. Jeg prater selvsagt med de jeg har besøk av. Så ringer telefonen.
Greit nok for meg. Jeg kan bare snakke med ett menneske
om gangen. Så hvorfor ikke prioritere den jeg allerede snakker med! Og
jeg har en svarer. Hvis de som ringer har mer enn to hjerneceller, vil
klare å gi meg beskjed. Så kan jeg bare ringe tilbake senere.
Altså lar jeg telefonen ringe. Men enkelte takler ikke det.
Blikket blir flakkende. Han eller hun blir usikker, og forvirret!
- Men, men, men, skal du ikke ta telefonen, da?
Det er som om de er vitne til århundrets forbrytelse. Jeg tar jo ikke telefonen! Andre pussige opplevelser:
- Min rådgiver på universitet var trivelig. Banket man på døra, ble
man alltid sluppet inn. Men hvis man satt der, og telefonen ringte, så
ble man bare sittende der og se dum ut. For telefonen måtte han ta! Jeg
lærte meg etterhvert å aldri stikke innom ham for å spørre om noe. Det
var bedre å finne en telefon og ringe ham. Da fikk man nemlig pratet
med ham!
- En kollega stakk en gang innom kontoret mitt for å spørre om noe.
Mens jeg forklarte ham løsningen, ringte mobilen hans. Han tok opp
telefonen og begynte å prate i vei. Og fortsatte, der og da. At han var
på mitt kontor, og at jeg kanskje hadde andre ting å gjøre, spilte
ingen rolle. Telefonen må man jo ta!
- Jeg og tre andre kollegaer skulle ha et møte. Vi ventet og ventet
på femtemann. Endelig dukket han opp. Vi spurte om hvorfor han var
forsinket. Og, jo, han hadde vært på vei ut av kontordøra da telefonen
ringte. Og den måtte han jo selvsagt ta!
- Jeg fikk prøvekjøre en stor stasjonsvogn. Jeg hadde aldri kjørt
med automatgear tidligere, så jeg var var litt usikker. Da
mobiltelefonen min ringte, lot jeg den ligge i lomma og ringe for seg
selv. Et par minutter etterpå kom jeg hjem, og der stod naboen. Det var
han som hadde prøvd å ringe meg. Og han var pottesur!
– Hvorfor tar du ikke telefonen når jeg ringer? spurte han irritert.
Jeg antok at spørsmålet var retorisk. For jeg fikk aldri anledning til
å forklare. Den dag i dag, over to år senere, vet jeg fortsatt ikke
hvorfor han ringte.
Og, selvsagt, den største irritasjonen av dem alle har dukket opp de
senere årene. Selv når man ringer med folk, så kan kan man risikere at
man blir avbrutt fordi noen andre ringer. Visstnok noe med samtale venter eller noe slikt. Man prater, man diskuterer og plutselig blir man avbrutt:
- Å, Guuuuud, det er noen på den andre linja, viringessenere-hadet-KLIKK!
Jeg vet ikke, jeg, er det liksom noe poeng å ringe med slike folk senere? 
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
Oppslag i Dagbladet med blant annet:
Tidligere