På ‘70-tallet var jeg innom et loppemarked i nærheten av Valle Hovin. Der var det eske med
fyllepenner. De kostet vel femti øre eller én krone stykket. Jeg
kjøpte én penn! Og den pennen fulgte meg gjennom ungdomsskolen,
videregående, universitetet og nesten helt til første befaring med
skifteretten som ansatt i et firma. Men da var pennen utslitt. Jeg
angrer fortsatt på at jeg ikke kjøpte flere penner den gangen for over 30
år siden.
Før jul var jeg innom et julemarked. Der solgte de
fyllepenner. De så fine ut. De var dyre, Men:
- Nå hadde jeg bedre råd!
- Og det gikk visst til en god sak! Lions, kanskje?
- Og denne gang skulle jeg i hvert fall ikke gjøre den samme tabben som på ‘70 tallet!
Jeg kjøpte med meg en tre-fire stykker. Men det medfølgende blekket var
tydeligvis foreldet. Skriften ble rustfarget!
Det gikk ikke mange måneder før jeg fikk rotet meg til kjøpe nye patroner. Dama på Grorud Libris
ble litt forfjamset da en fyr i det en-og-tjuende århundre spurte om de
hadde blekkpatroner. Det var som om hun hadde tenkt å svare:
- Jøss-a-meg! Hvilket solsystemet erre du har detti ned fra, ‘a?
Men
hun var proff og begynte å lete og lete og lete og fant frem en eske med ønskede patroner. Prisen var en smule høyere enn det
jeg fryktet. Muligens Norges høyeste literpris, uansett fluidum?
Uansett
markedet bestemmer. Det var ingen som tvang meg til å kjøpe. Dvs. det
hadde kanskje vært litt pinlig å takke nei? Men jeg hadde jo lyst på å
prøve dette. Så den hyggelige damen fikk penger og jeg fikk patroner.
Og med nytt blekk virket den en av pennene akkurat som forventet. Nå
har jeg forhåpentligvis gode nok skriveredskaper for resten av livet.
Dvs. jeg kunne godt tenke meg å slite ut også disse fyllepennene. Ikke
har jeg noe i mot å bli et par hundre år gammel.
PS:
Men jeg er litt sur da jeg først hjemme oppdaget at pakken med patroner
var åpnet. Og én av patronene var borte. Jeg betalte for fem, og fikk
fire. Enda høyere literpris. 