For et par år siden kjøpe jeg en ny stuelampe. Et helvete å få montert.
Men den passet fint, og den gir godt lys. Bare så trist at de pærene
varer omtrent like lenge som valgløfter etter stortingsvalg. Og de
pærene er ikke billige! Jeg blir også litt skremt av hvordan en pære
klarte å sette et svimerke i taket.
Disse pærene har også en håpløs festeanordning.
- Av og til sitter pærene bom fast.
- Og av til får man ikke løsnet dem.
Men
på fredag la jeg meg nedpå for å ringe litt. Den første jeg ringte til,
var opptatt og spurte om han kunne ringe tilbake ti minutter senere.
Greit nok! Men hva kunne jeg bruke de ti minuttene til? Kanskje bytte
den pæra? Jeg hadde jo tross alt irritert meg over den siden i fjor.
Frem
med en liten trapp og opp i taket. Den defekte pæra løsnet greit. Takk
pris! Men samtidig ser jeg at en av de andre pærene også begynner å
løsne. Aj! Jeg griper tak i den akkurat i det den er i ferd med å falle
ned. Og den er varm, glovarm!
Merkelig hvordan hjernen
fungerer av og til. En del sier at glovarme ting bør man helst ikke
holde tak i. En annen del av hjernen sier at det er dumt å slippe pærer
ned i gulvet. Heldigvis klarer den første delen å overtale den andre
delen om at det er bedre med en knust pære, enn en oppbrent hånd som
lukter ille og stort sett er ubrukelig.
På dette tidspunktet har
også resten av hjernen fått med seg at dette faktisk gjør vondt!
Alminnelig enighet i hodet mitt om at pæra bør ofres. Beskjed om å
slippe pæra blir sendt nedover til hånden som takknemlig lystrer. Pæra
fortsetter sin ferd mot gulvet. Selv styrter jeg bort til vasken for å
skylle med kaldt vann. Så kaldt at det gjør vondt. Men med en gang det
ikke er kaldt, gjør det også vondt. Etter et kvarter blir jeg lei
veksle mellom to forskjellige måter å ha det vondt på. Jeg fyller opp
en krukke med passelig kaldt vann og legger med nedpå igjen. Hånden
nedi krukka.
Først
etter tjue minutter ringer den kameraten tilbake. Jeg forklarer
skvalpelydene fra hånda i krukka. Dette gjør jeg ikke bare for å
informere, men kanskje også for å få litt sympati.
Får jeg noe
sympati? Nei! Han ler. En infam latter. Det er en kald, kald, kald
verden når mennesker har så lite empati for andre lidelser 
PS: Bildet av tommelen er fra dagen etter. Tilstanden er skrivende stund fortsatt kritisk, men stabil.