En gang leste jeg en samling gode råd. Det var nok i Det Beste.
Et av rådene var at hvis man fant en mynt på bakken, skulle man ikke
plukke den opp. Det var bedre å overlate til et lite barn å få den
gleden av å finne den.
Siden det ble skrevet,
har det blitt svært så stor velstand i Norge. Og jeg kan ikke huske
sist jeg så noen barn fryde seg over noe så lite som 0,50 kroner. Så da
jeg 1.juledag kom over denne mynten på bakken, fikk jeg et lite dilemma:
Jeg
kunne selvsagt latt den ligge. Kanskje et lite barn virkelig ville ha
frydet seg over å finne den litt senere? På den annen side så hadde
den mynten ligget der en stund. Og den så liksom så kald og ensom ut.
Jeg plukket den opp!
PS:
Forresten, det er visst juletider nå. Og jul hadde vel en gang i tiden noe med
Jesus å gjøre. Og det hevdes at Jesus sa noe om barn og sånt. Man leter, og man
finner Matteus 18, 2-4:
2 Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem 3 og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. 4 Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.
Nå tviler jeg på om han hadde norske femtiøringer i tankene da han sa dette. Men jeg følte meg temmelig barnslig da jeg plukket opp mynten, altså 