Se
den fine bilen jeg fant tidligere i uka! Den triller bra, går nesten
rett frem, har gode fjærer og er råtøff. Men kanskje burde jeg bare
latt den ligge?
Jeg fant den på bakken langsmed en gangvei,
og plukket den selvsagt opp. Trist for det barnet som hadde mistet den.
Men dessto gladere ble jeg!
Men, akk, under den var det klistret
en lapp med navn og telefonnummer. Nå kunne jeg selvsagt fjernet den
lappen. Men man vet jo aldri? Det kan jo være en bitteliten
sannsynlighet for at det faktisk er noe i det med himmel og helvete som avgjøres av gode og dårlige gjerninger. Jeg tror det ikke, men sikker
er jeg ikke. Og det ville være surt å måtte tilbringe en en evighet med
grusomme pinsler bare fordi jeg beholdt en liten lekebil uten å prøve å
få tak i rette eier?
Så jeg jeg fyrte av en SMS. Ingen respons! Altså antok jeg at jeg kunne beholde bilen
med god samvittighet. Men, nei, dagen etter begynte jeg å få en sånn
moralsk murrende følelse i magen. Jeg kunne kanskje anstrenge meg littegranne
mer? I mine fantasier så jeg for meg en liten gutt som gråt og gråt
gjennom hele julen fordi han hadde mistet favorittbilen sin.
- Jeg vil ikke ha noen julegaver. Jeg vil ha bilen min! Uuuu-æææææh!
Altså ble det til at jeg anstrengte meg littegranne:
- Jeg søkte på nummeret i de elektroniske katalogene på nettet. Intet treff!
- Jeg googlet etter navnet på barnet. Fortsatt ingen suksess.
- Så googlet jeg selve nummeret. Og der fikk jeg opp en annonse på finn.no. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg fikk treff. Men det viste seg at Google hadde buffret en tidligere versjon av annonsen. Og der lå telefonnummeret!
Så jeg sendte en epost via det krøkkete systemet til finn.no.(Det gikk ikke fra Firefox, jeg måtte ta opp M$IE.)
Og da fikk jeg endelig respons! Etter litt om og men, fikk jeg da vite
hvilken barnehage guttungen gikk i. Og jeg ble spurt om jeg kunne
levere bilen der.
Og da jeg var i nærheten dag, stakk jeg bortom. Men det var ingen barnehage der hvor Gule sider
hevdet at barnehagen lå? Heldigvis er dette i et område hvor
barnehagene ligger tettere enn flosklene i Stoltenbergs taler. Jeg gikk
bortom en barnehage i nærheten og spurte om de hadde noen barn med det
navnet som stod under bilen. Nei, ingen slike barn der!
Altså
tenkte jeg å stikke innom en annen barnehage. Men underveis slo det meg
at dette kanskje ikke var en så altfor god idé. Jeg var plutselig blitt
en mann som gikk fra barnehage til barnehage og spurte etter et barn
jeg overhodet ikke hadde noen forbindelser med. Hadde jeg vært ansatt i
den første barnehagen, ville jeg nok slått alarm, uansett
sannhetsgehalten i benektelsen jeg fikk servert. Tro hva som ventet
meg i den andre barnehagen? Jeg så for meg en velkomstkomité bestående av de største mannlige ansatte:
- Du bør nok vente her til politiet har fått en liten prat med deg!
Jeg
så for meg blikket til disse mannlige ansatte, og hvordan de igjen så
for seg muligheten for å kunne skryte av dette i romjula:
- Du fikk med deg han som ble arrestert i en barnehage? Jepp, jeg var med å fakke den fyren!
Og jeg så for meg politiets unnskyldning en gang i uti januar når jeg endelig blir sluppet ut fra varetekt:
- Du skjønner at mange laboratorier har stengt i jula! Og vi kunne jo ikke slippe deg løs før vi hadde fått svar på DNA-analysen?
Jeg
tørte rett og slett ikke å gå innom den neste barnehagen! Så bilen har
jeg fortsatt. Men gleden over den har dempet seg en smule 
PS: Siste nytt!
Jeg sendte en epost til det jeg antar er moren. Jeg forklarte henne om
mitt patetiske forsøk på å levere bilen. Og jeg fikk en trivelig epost
tilbake. Hun var forståelsesfull, og positiv! Og hun skrev at det var
helt i orden, og at jeg bare kunne kaste bilen. Men hva-for-no’? Kaste en så fin bil? Nei, nå beholder jeg den! Og det gjør jeg med verdens aller, aller beste samvittighet!