Lunch
på jobben for ikke så altfor mange år siden. Jeg nevnte noe jeg hadde
lest. Noe om et prøveprosjekt for automatisk fartsovervåking. En av
mine kollegaer fnøs av dette:
- Folk vil aldri godta slikt!
Han hadde jo rett i det. Men han glemte én ting: politikerne bryr seg ikke om å spørre folket!
Kanskje på tide med en gjennomgang av diverse myter folk har om folkeavstemninger og vårt mer eller mindre fungerende demokrati?
Folket bestemmer!
Feil!
Folket har delvis innflytelse på hvilke politikere som blir valgt inn.
Men vel inne, gir politikerne blaffen i hva folket mener. Et typisk
eksempel var daværende samferdselsminister da han ble spurt om
kommentar i forbindelse med at en meningsmåling viste 2/3 flertall mot
den planlagte bomringen i Oslo. Han mente det var gledelig at flertallet ikke var større!
Man vet aldri hva folket kan finne på å bestemme!
Korrekt!
Mange politikere uttaler seg bombastisk mot folkeavstemninger ved å
påpeke hva folket kan finne på å bestemme i kontroversielle saker. Det
politikerne egentlig sier, er at den rådende politikk er riktig, selv
om den er i strid med folkets vilje. En annen sak er at de samme
politikerne aldri har klart å komme med et eksempel på at folk noe sted
har stemt frem slike saker som de selv bruker som skrekkeksempler.
Folkeavstemninger er alltid av det gode!
Feil!
Mulig jeg virker litt udemokratisk nå. Men historien viser at når det
er politikerne som bestemmer hva det skal være folkeavstemninger om, så
har det ofte negative konsekvenser. Det er gjerne snakk om despoter som
prøver legitimere visse ekstreme tiltak, delvis i strid med
eksisterende lover og regler. Når politikere trekker frem dårlige
erfaringer med folkeavstemninger, er det som oftest slike saker de
viser til.
I Norge ble både EF- og EU-saken avgjort ved folkeavstemninger.
Delvis korrekt! Men
det er fordi det ble et Nei-flertall ved begge avstemningene. Folk
glemmer at det var et Ja-flertall på Stortinget ved begge tilfellene.
Men flertallet var ikke stort nok til å tilfredsstille grunnlovens krav
i slike saker. Altså prøvde flertallet på Stortinget å presse
mindretallet til å stemme annerledes ved å tvinge igjennom
folkeavstemninger. Glem ikke at da EØS-saken ble trumfet igjennom, var
det stort nok Ja-flertall på Stortinget til at de ikke behøvde noen
folkeavstemning. Dette selv om EØS var mye mer omfattende enn EF var i
sin tid.
I Norge respekterer politikerne resultatet av folkeavstemninger.
Feil!
Før siste EU-avstemning kritiserte Gro Harlem Brundtland de politikere
som ikke ville la seg presse av et eventuelt Ja-flertall i folket. Men
hvor demokratisk var den samme dama da enkelte kommuner holdt lokale
folkeavstemninger mot kommunesammenslåinger? At Nei-flertallet var på
bortimot 100%, var liksom ikke så relevant.
Folket i Norge vil ikke ha bindende avstemminger!
Usikkert! Politikerne
hevder dette. Men det kan man lett finne ut av. Innfør regler om
obligatoriske og bindende folkeavstemninger! Hvis folket ikke vil ha
dette, vil det kunne bli den første saken det stemmes om. Et
Nei-flertall vil da gjøre slutt på slikt med en gang. Eller hva med en
rådgivende folkeavstemning i forbindelse med et Stortingsvalg? Sammen
med det ordinære valget, kan folket også bestemme om de selv vil ha mer
makt. Men politikerne er tydeligvis ikke interessert i å finne ut av
dette.
Valgdeltagelsen vil bli lav.
Delvis rett! Men
hva så? I Sveits blir folk oppfordret til ikke å stemme hvis de ikke
har satt seg skikkelig inn i en sak. Og selv med bare 10%
valgdeltagelse, vil det være flere som deltar i beslutningene enn med
dagens system. Og med folkeavstemninger vil alle ha mulighet til å være
med å bestemme. Det har vi ikke i dag.
Folket vet ikke sitt eget beste.
Godt mulig! Men pussig nok er det samme folket fint å ha når de skal velge inn politikerne?
Nå
begynner dette å bli litt vel langt til en enkel blogging. Men la meg
avslutt med min favoritthistorie om folkeavstemninger. Da Sapporo-OL i
‘72 ble avsluttet, stod det på en lystavle:
Welcome to Denver 1976
Byen
Denver hadde fått tildelt de olympiske vinterleker i 1976. Men for å få
til disse lekene, var arrangørene avhengig av statlige garantier. Men
dette var en stat med demokratiske regler. Hvis staten skulle garantere
noe med folkets penger, måtte folket først gi sin tillatelse. Mot
politikernes vilje, ble det derfor avholdt en folkeavstemning.
Resultatet var et dundrende Nei! Folket hadde mer lyst å beholde pengene sine fremfor at politikerne skulle vise frem hvor viktige de var i et par ukers tid.
PS:
Innsbrück hadde arrangert lekene i ‘64 med stort underskudd. Men denne
gang trodde politikerne at de ville gå bedre. De tok på seg
arrangementet en gang til, og fikk et nytt underskudd. Folket ble aldri
spurt 