På vei nedover Gudbrandsdalen i går. Da jeg hadde passert
Lillehammer, var det visse kroppslige behov som gjorde seg gjeldende.
Da passet det utmerket å ta en pause rett før Mjøsbroa. Det var jo
solformørkelse på gang. Dette måtte jeg jo ta bilder av, selv om det
var ganske så overskyet!
Første forsøk var med et hull i et papir for å se hva slags bilde man fikk av sola på et annet papir.
Ikke det mest vellykkede bilder. Man kan skimte at det er en formørkelse, men det er også alt:
Nytt forsøk med papir på bakken i skyggen av noen busker:
Litt bedre, men fortsatt ikke det bildet jeg var på jakt etter.
Det
jeg heller skulle fotografert, var blikket på dama som gikk forbi. Hun
så på meg på en måte som bare kunne tolkes på én måte:
- Ja, ha? En fyr driver og fotograferer en ark han har lagt på bakken. Sprø! Men antageligvis og forhåpentligvis harmløs.
At hun gikk en smule raskere vekk fra meg, kan tyde på at hun muligens ikke var helt sikker?
Kanskje
jeg rett og slett skulle prøve å fotografere direkte mot sola. Det var
jo skyer. Og kamerat var gammelt. Og jeg sørget for ikke å se direkte
på sola gjennom optikken. Og ett av bildene ble faktisk ikke så verst:
Men så oppdaget jeg en liten sølepytt:
Og der fant jeg endelig bildet jeg hadde lett etter:
Og
mens jeg fotograferte dette, var det en fyr som stod ved siden av og
snakka i mobilen. Og siden dette ikke var en kvinne, fikk jeg
ikke blikket:
- Du er sprø!
Men mer:
- Jøss, hva er det egentlig du holder på med?
Og
jeg forklarte villig vekk. Og han tok en titt. Og han fikk sett det
fenomenet. Så ble familien nysgjerrig. Og til slutt var det halvt dusin
mennesker som stod og studerte solskinn i en sølepytt.
Jeg
kom mer i snakk med denne trivelige fyren. De var fra vestlandet på vei
til Gardermoen. Forhåpentligvis er de i Portugal nå. Men jeg fikk da
epostadressen, og senere får jeg kanskje lov til å fjerne sladdingen av
ansiktene? Uansett passer det med å sitere to ordtak:
- Norge er et lite land
- En ukjent er kun en venn du ennå ikke har møtt
For selvsagt viste det seg at vi hadde en felles bekjente i Ørsta! 
PS:
Litt senere kom jeg i snakk med en nederlender som lurte på hva jeg
holdt på med. Der og da kom jeg ikke på det engelske ordet for
solformørkelse. Men jeg fikk da forklart hva det var snakk om. Dermed
fikk han og kona og datteren enda et ferieminne fra Norge. Hurra!