Ja,
jeg vet at jeg har blogget om ekorn to ganger tidligere. Men her er en
liten fyr som utvilsomt fortjener litt ekstra oppmerksomhet.
Bakgrunnen er at jeg i går skremte et lite ekorn da jeg gikk forbi.
Rett opp i treet! Jeg tok frem kameraet og knipset i vei. Ekornet ble
redd, klatret høyere opp og skrek. Ja, det er første gang jeg har hørt
noe sånt. Og da ekornet begynte å skjelve, med logrende hale, fant jeg
ut at jeg burde gå videre. Jeg er blitt beskyldt for mye rart, men
dyreplager er jeg ikke!
Men i ettertid begynte jeg å lure.
- Hvorfor skrek ekornet?
- Hvorfor viftet det slik med halen?
Selvsagt
var dyret var redd. Det lever et liv i naturen hvor tankegangen stort
sett dreier seg om å dele andre arter inn i to grupper:
- Det som jeg kan spise opp.
- Det som kan spise meg opp.
Eller i kort form:
- Få lunch uten å bli lunch!
Hele
livet dreier som om dette i tillegg til diverse småting som parring,
formering og ungeoppdragelse. Alt i den harde naturen dreier seg kynisk
sett kun om å bringe egne gener videre.
Vi mennesker, som er
fôret opp på Disney-filmer, synes gjerne slike dyr er søte og
nusselige. Og slike dyr er ofte søte og nusselige. Men, beklager, det
er ikke det naturen dreier seg om. Og det besvarer ikke det
opprinnelige spørsmålet mitt:
- Hvordan kan det å skrike og vifte med halen, medvirke til at det lille dyrets gener blir brakt videre?
Jeg vet ikke! Men jeg velger å tro på følgende forklaring:
- Dette ekornet hadde slektninger i nærheten.
- Disse slektningene var i fare for å bli oppdaget.
- Ved å tiltrekke seg min oppmerksomhet, ville det minske sansynligheten for at slektningene ble oppdaget.
Hva
slags slektninger? Ha’kke peiling! Men jeg velger sjåvinistisk å tro at
dette ekornet var en liten hann. Og han hadde kanskje en lillesøster
som skremt lå i skjul og fulgte med? Og her er hva den tapre
storebroren egentlig prøvde å formidle til meg:
-
Hei, du din digre ape med det fotoapparatet! Her er jeg! Kom å ta meg
da vel! Jeg driter i at du er større og styggere enn meg. Bare prøv å
klatre opp hit! Tulling!
Det virket jo det! Jeg ble
meget oppmerksom på det lille dyret. Og det var først i ettertid at jeg
tenkte på at det kanskje var andre ekorn der.
Jo, jo, denne
oppførselsen var kanskje genetisk programmert. Kun en ren
sosiobiologisk oppførsel? Men det kan uansett ikke benektes at den
lille fyren var svært så modig. Og selv om jeg normalt misliker å bli
hånet, og lurt, så bør jeg vel være mann nok til å respektere et slikt
mot? 