I
utgangspunktet skulle man tro at det å dra på sykebesøk, medfører et
pluss i boka. Drittsekker drar vel ikke på sykebesøk? Jo, denne
drittsekken gjør faktisk det!
For på det sykehuset, og den
avdelingen, er det et ishockeyspill. Og ved å dra på sykebesøk, så kan
jeg få spilt nettopp dette ishockeyspillet. Noen barn blir voksne. Jeg
har, så langt, ikke blitt voksen.
Nå har jeg som filosofi at man
alltid skal gjøre sitt beste i spill og idrett. Hvis man vinner, så vet
taperen at han tapte mot en som faktisk gjorde sitt beste. Og taper
man, vet vinneren at jeg faktisk gjorde mitt beste. Ingen lettkjøpte
seire, hverken den ene eller andre veien.
Men når man er på
sykehus, burde man kanskje moderere seg litt? Kanskje ta hensyn til at
det faktisk er en grunn til at ens motstander er på dette sykehuset?
Å, nei, da! Ingen mister-stakkar-deg
fra meg! At han faktisk hadde litt begrenset bevegelsesmuligheter? Ha!
Da var det bare enda enklere å finte ham ut ved å ta noen langpasninger
frem og tilbake før skuddene kom.
To ganger først til ti, og jeg knu-u-u-u-ste ham!
Attpåtil
tok jeg frem kameraet for å foevige posisjonene da jeg hadde satt inn
mitt mål nummer 20 den kvelden. En slags teknisk ikke-voldelig variant
av å vri kniven i såret etter å ha stukket den dypt inn? Og, he, he, legg merke til posisjonen på markøren hans, helt nederst til venstre i bildet. Jeg sørget for å få med den!
På
den annen side fikk han jo noe betraktelig mindre seriøst å bli
deprimert over? I så måte gjorde jeg ham kanskje en tjeneste? Men i
ettertid man kan jo lure på hvem av oss som faktisk var mest syk? 