Hyttetur
sist helg. Småturer, mat, popping av popcorn, måking av tak, jobbing og
sløving. Kom aldri så langt at jeg tok ut skiene fra bilen.
Søndag
formiddag satt jeg inne sammen med en av de besøkende, en seks år
gammel jente. Vi lekte med en komplisert tankelås, og begge ble vi både
mentalt og fysisk hekta. Da ble plutselig den den lille jenta
forskrekket. Hun ser på vinduet bak meg og roper:
- Humle!
Selv
tar jeg det med ro. Humler er det ikke mange av om vinteren. Derimot er
det noenl fluer som våkner til live når hytta blir varm. Jeg antar det
er snakk om en litt stor flue. Rolig snur jeg meg rundt og ser rett inn
i øynene på en enorm veps.
Tid for å handle! Jeg finner frem en
avis, ruller den sammen og konsentrerer meg. Dette er noe jeg kan. Nå
får jeg endelig bruk for erfaring fra både tennis, badminton og golf.
Viktig å ikke være for ivrig. Med rolige, bestemte og balanserte slag
får jeg høy hastighet på enden av avisen. Og jeg treffer presist.
Vepsen ble raskt til en X-veps!
Og den lille jenta? Hun
var imponert. Over meg! Den tapre vepsedreperen, beskytteren av små
jenter mot farlige dyr! Jeg følte meg som en helt. Litt modig var jeg
vel? Så alt i alt var jeg kanskje aldri så liten helt? 
PS1:
I ettertid spurte den lille jenta om hvorfor jeg ikke bare slapp ut
vepsen? Og, jo, det kunne jeg kanskje gjort. Men det ville vel bare ha
utsatt den uunngåelige kuldedøden? Tankevekkende hvordan den lille
jenta var redd for vepsen, men samtidig syntes hun også litt synd på
den.
PS2: Enda senere begynte
jeg å lure på hva slags veps det var jeg drepte. Kanskje dronningen?
Jeg myrdet kanskje en høygravid dame? Adelig var hun også? Og slike har
vel kanskje ikke en brodd? Ikke snakk om en spesielt heltemodig
handling!
PS3: Men hvis det var
en dronning, da ville hun kanskje prøvd å grunnlegge en ny koloni inni
hytta? Ja, jeg drepte henne! Og jeg ville gjort det igjen!